Jeg vil fortelle dere om noen erfaringer vi i min familie har gjort og enda opplever.
Jeg starter med den som er ferskest av hendelse erfart og opplevd i dag,22 mai 2013 samt at det er tråder tilbake tidligere dette livet.
Min elskede sønn Preben som nå snart er 19 år, han hadde store problemer med at faren hans skulle dra på jobb når han var liten, faren hadde jobb på hurtigruten og var vekke 3 uker og hjemme 3 uker.
Hver gang faren skulle dra så gråt Preben skikkelig sorgfullt, han var stort sett utrøstelig fra faren dro klokken tre til Preben sovnet om kvelden.
Jeg som mamma husker dette som veldig vanskelig, fordi jeg ikke maktet å lindre mitt barns sorg og siden jeg ikke forsto, jeg hadde ikke den bevisstheten da som jeg har i dag.
Til sist så stagget denne gråten når Preben ble litt eldre og vi puttet det i glemmeboken, vi har snakket om det noen ganger inn i mellom men bare som undring over det som var da.
Så i dag da Preben skulle dra på havet selv, så kommer han å sier til meg, mamma det er så rart, jeg føler slik sorg inni meg som jeg hadde da pappa skulle reise når jeg var liten, jeg spør om han har hatt det lenge, han sier siden i går.
Han fortsetter å stelle seg og kommer da ut for å spise mat jeg hadde ordnet før han skulle dra, jeg ser han er tynget men lar han starte selv, tårene renner og alt føles svært vanskelig for han nå, han gråter litt og spiser litt, så sier jeg at når du kommer hjem så får vi ta en regresjons reise for å finne ut av dette om du vil det.
I det jeg skravler videre brister han ut i gråt så skuldrene rister, han bøyer seg forover og lener seg over armene sine, jeg blir fort stille og skjenner litt inni meg selv for at jeg prater så masse, så sier Preben etter litt, jeg ser hva årsaken til dette er.
Han har nå fått et vindu bilde inn til livet dette stammer fra.
Han forteller gråtende at han og faren er på en seilbåt i skikkelig dårlig vær, båten knekker i to og de er på hver sin halvdel av båten og han skjønner at de vil dø begge to.
Han skikkelig slipper løs alt det vonde, jeg kjenner en glede, men jeg må slippe noen tårer jeg med, samtidig som jeg er glad for Preben og endelig etter alle disse årene så skjønner han selv, vi og har fått en forklaring på hvorfor det var slik, en lettelse, en forløsning.
Jeg er stolt over min kjære Preben som endelig vågde å gå inn i sorgen for så å forløse. Ikke sikkert han er helt ferdig men da er han på veg. Å takk for at vi har evnen å kunne se i tidligere liv, evnen til å forstå på et dypere plan for igjen å slippe det ut av den fysiske kropp.
For syns skyld vil jeg si, at jeg har fått lov av min sønn å skrive dette, eller hadde jeg forsert den frie viljen hans.
Gråt og latter er ikke reaksjoner, der er kroppens svar på at det ble litt for masse følelser, kroppens ventilasjons anlegg.
Den er modig og sterk den som gråter, det er et bevis på at en endelig tør å kjenne på den indre smerten, slik kan en bli enda sterkere og roligere.